En utopisk praksis (publiseret i magasinet Dansekunst)
Harald Beharie og Louis Schou-Hansen
Harald og Louis er begge dansere og koreografer basert i Oslo. De er venner, kolleger og har i de seneste år vært opptatt av spennet mellom dans, koreografi og identitetspolitikk. Gjennom en interseksjonell praksis har deres fokus vært å destabilisere generiske, kjønnslige narrativ og undersøke potensialet for alternative fremtider.
Shine Utopians(SU*)var et fire-dagers program initiert og arrangert av Harald og Louis på Dansens Hus Oslo i november 2019. Shine Utopiansinkluderte en helaftens forestilling, seminarer, konserter og fester, samt andre sosiale arrangementer.
Fremfor å annonsere og invitere publikum til en “konvensjonell” forestilling, ble de i stedet invitert som gjester til å besøke et nytt lille samfunn under tittelen “Shine Utopians - The Village Practice”. Dette ble gjort som et forsøk på å endre et typisk historisk narrativ i publikums møte med teateret, og gjennom dette forberede dem på en mindre passiv, mer deltakende og fri rolle.
Under CoVid-19 og sosial isolasjon har Harald og Louis hatt en løpende mailkorrespondanse hvor de beskriver og reflekterer over den samfunnskritiske praksisen.
The Village Practiceble utført av fire profesjonelle dansere og ni amatører, og bestod av en rekke konkrete fysiske praksiser, som strakk seg fra hverdagslige aktiviteter til umulige fysiske oppgaver som bl.a. “Symmetrisk Line Dance Ballet”, “Umulige balanser” og “Jazz Butoh” etc. De fleste av oppgavene var kollektive praksiser, hvor omsorg, samarbeid og forhandling var sentralt i arbeidet.
LOUIS:
25/3 kl 21:09
Hey,
Min motivation og inspiration er generelt lidt udfordret her under lock-down, og samtidig begynder jeg at føle rastløsheden og klaustrofobien snige sig ind. Måske det bare er bedst at begynde denne tråd nu, så ser vi hvor den fører os hen.
Et emne der var mindre dominerende i diskussionen med publikum under SU-dagene på Dansens Hus var The Village Practice. Måske den er interessant at snakke lidt om. Specielt siden du og jeg
med det samme gik videre ind i andre projekter, og egentligt ikke har haft tid til at bearbejde det vi brugte tiden på i processen med udøverne.
Det hjælper sikkert at begynde lidt konkret. Kan du lægge ud med at skrive lidt om vores første dag med udøverne i Oslo på Rom For Dans? Eventuelt bare beskriv dagen som du husker den?
HARALD:
27/3 kl 01:05
Hei!
Wææ, sliter litt med samme motivasjon selv. Alt er så usikkert fremover og alle planer er utsatt eller avlyst. Det er på en måte fint at man blir tvunget til å ta et pust i bakken. Samtidig føler jeg det er så mange som er tusen ganger mer aktive nå enn før. Sett bort fra det ustabile økonomiske farvannet, er vel dette en mulighet til å endelig bruke litt tid på å reflektere og undre, uten å måtte produsere noe eller dele alt med alle?
Uansett, ja! Den første dagen i studio med utøverne fra Oslo, eller statistene som vi kalte dem før vi møtte dem, var en nervepirrende dag. Det var første gang vi skulle prøve ut våre kroppslige idéer og praksiser på andre mennesker. I denne kontekst var de fleste uten dansetrening, amatører om du vil. Allerede fra vår åpne invitasjon gjennom Dansens Hus fikk vi så mange fine henvendelser. En invitasjon om å skape et nytt samfunn, hvor vi kunne utforske og bryte fysiske mønstre knyttet til binære forventninger som samfunnet og verden har om våre kropper. Sammen skulle vi skape en annen verden, en "queer kropp", en flytende kropp, og øke forståelsen av hvordan vi opererer, forstår, sanser og agerer. Tanker og idéer som lå de påmeldte tett till hjerte. Det føltes derfor som potensialet var stort for at prosjektet kunne bli fruktbart allerede før første møte i studio.
Jeg har problemer med å skille alle dagene fra hverandre. Men jeg husker at sammensetningen av folk kjentes så utrolig rar og riktig. Det var en moms-advokat, en Qi gong-instruktør, studenter, en arkitekt, en Nav-arbeider, en massør med flere. Vi startet ganske “hands on”, med en rask oppvarming, og så inn i noen fysiske oppgaver. Metodene vi brukte i oppgavene var veldig åpne, men de var alltid konkrete, og besto ofte av en enkel handling, en utfordring eller et gjøremål. Samtidig kunne vi legge inn forstyrrende elementer eller “divergenter” som kunne forandre fokuset, og vri materialet og handlingen over til noe mer ukontrollerbart. For mange var den første oppgaven,
«klatrestativet», allerede et forstyrrende og nytt element i seg selv. Oppgaven bestod av en kontinuerlig klatring på hverandre over en viss tid, til man fysisk ikke klarer mer.
Noe jeg husker best var da vi gikk “walks” (en sakte rytmisk catwalk) for første gang sammen. Det var så utrolig teit og trivielt, men samtidig så sårt, fordi vi alle slet med å få det til. Jeg tror de første dagene handlet mest om å bryte ned barrierer og begrensinger, at alle fysiske utløp hadde verdi uansett om det var imponerende, bra, stygt eller mislykket.
Hvordan opplevde du at prosjektet utviklet seg i løpet av uken? Min følelse var at det skjedde en transformasjon i arbeidet. Prosjektet bestemte hva det skulle være, og fikk sin egen autonome motor, og vilje.
LOUIS:
28/3 kl 00:37
Ja, jeg husker også den uge som transformerende. Det var vel egentlig der vi forstod at kernen i arbejdet og det der senere blev til The Village Practice, krævede at vi skulle lære en ny form for sameksistens på kort tid, dårlig plads og senere skabe rum for at inkludere gæster i det her underlige lille samfund.
I den sammenhæng kan jeg godt lide at du nævner at det føltes sårbart. Den kollektive sårbarhed blev pludselig så essentiel i arbejdet. Det at arbejde med umulige fysiske opgaver som ingen kan eller vil mestre, tvang os ud af nogle mentale og kropslige mønstre som vi har brugt hele livet på at sætte os fast i. At nulstille vores kundskab som individ i en gruppe og opleve en fælles sårbarhed i relation til vores kolleger, åbnede op for en mere radikal, kollektiv forståelse af empati og solidaritet.
Jeg savner generelt mere af det i feltet vi arbejder i. Mere empati og solidaritet. Jeg oplever at vi er gode til at ville det, men at praktisere det er en anden sag. Har nok også selv lidt at gå på der.
Der er behov for flere rum til at teste og fejle, og at snakke om det at fejle som noget produktivt og positivt.
Det mest vellykkede ved SU for mig var at vi formåede at fejle. Denne tilgang tillod os at begynde en dekonstruktion af det vi troede var egne valg og handlinger, og derefter sætte ting sammen på nyt. Ikke med et mål om noget ”autentisk”, men med en større grad af bevidsthed.
Med det mener jeg ikke at SU fejlede, men at iscenesættelsen af det vi fysisk ikke formår var en stor del af projektet ogThe Village Practice.
Giver det mening?
HARALD:
31/3 kl 00:12
Er helt enig i det du skriver om empati og solidaritet. Det å tillate seg selv å feile er så viktig. Å tørre å stå i det som til tider kan oppleves som patetisk, det man ikke kan ta fatt i eller forstå ved første øyekast.
SU utviklet seg som en storm som tok oss alle med, et felles momentum hvor den kollektive innsatsen i de forskjellige praksisene ga prosjektet betydning og gjorde det viktig for alle involverte. Selv om vi hadde helt forskjellige utgangspunkt i inngangen til arbeidet med våre egne kropper og erfaringer i å jobbe fysisk sammen med andre, opplevde jeg en ærlighet og transparenthet innad i gruppen, i alle valgene og forsøkene vi gjorde sammen i Village Practice.
I prosessen med SU måtte vi alle gjennom en form for re-programmering av kroppen og vår egen vilje. Premissene for prosjektet var tydelige før vi begynte - vi skulle oppløse noe tillært - vi skulle alle bli "frigjort" fra en kjønnet og binær verden. Frigjøringen av kroppen endte for meg opp med å handle om en frigjøring av en kollektiv kropp, en kollektiv idé og tankegang rundt hvordan vi tar valg og forvalter kroppen. En dekonstruering av tanke-hierarkier knyttet til å jobbe med kroppen og hva vi gir verdi. Hvilke kropper vi gir verdi. Hvilken kroppslig kunnskap vi gir verdi.
LOUIS:
1/4 kl 23:22
Der er noget interessant i det at snakke om det kollektive, en frigjort kropog hvad det betyder i denne kontekst.
Jeg er en del af en kultur der har lært mig specifikke ting. I min kontekst er det en hvid, vestlig kultur og historie. Som en del af denne kultur, eller dette kulturelle kollektiv om man vil, er min krop og min forståelse af min krop blevet formet over tid og gennem mine erfaringer. På den måde kan man vel sige at jeg er en del af en kollektiv krop. Jeg tror aldrig at vi slipper udenom dette, og jeg tror heller
ikke nødvendigvis at det ville være sundt. I så fald ville det betyde at jeg skulle ”skabe” mig selv, uden hjælp.
For mig var en del af kernen i SU en læring i at navigere i forståelsen af os selv som en del af en kultur og et større økosystem.
Problemet er at vores kulturelle læring ofte ignorere vores egne interesser, fysiske behov og drivkraft. Jeg vil lære at være bevidst, og jeg vil lære at navigere i den kulturelt kollektive struktur som jeg er en del af. Det betyder ikke at mit mål er at blive et autentisk menneske eller at jeg skal skabe noget originalt. Men det betyder at jeg vil forme min krop og min forståelse for bevægelse, med en større bevidsthed end det jeg blev tilladt i min opvækst, specielt i min træning som danser.
For mig forsøgte vi i SU at omfavne ideen om os selv som en del af et større system, samtidig som projektet beder om en forøget individuel bevidsthed.
Hvordan ræsonnerer det for dig?
HARALD:
5/4 kl 13:05
Ja!
Noe jeg synes var spennende i prosjektet, var hvordan vi brukte utopien som en metode for å jobbe mot denne “frigjorte” og kollektive kroppen. I en tradisjonell danse-kontekst jobber man allerede med utopier som metode til en viss grad. Utopien om én spesifikk trent kropp i den teknikken, sjangeren eller “ideologien” man praktiserer dans i. Mens i SU benyttet vi oss av utopien i et større perspektiv, ikke bare som et kroppslig mål, men som en kollektiv samfunnsutopi på et strukturelt nivå. Finnes det nye måter for samvær, nye måter å eksistere sammen, nye måter å anvende den individuelle og kollektive kroppen som ikke kan leses i et binært spekter? I en form for bevisst naivitet som benytter det umulige og uoppnåelige til å åpne opp for det mulige.
Sammen erfarte vi at man kan rekonstruere egne tanker og bevegelsesmønstre gjennom å forløse og demontere våre egne forventninger til hvordan vi skal bevege oss, hvilken tilnærming vi har til bevegelse og hvilke kropper vi beveger oss sammen med. At vi for eksempel kunne skape en ny forståelse og handlingsmønstre ved å dekonstruere kjente komponenter og sette dem sammen
igjen. Kombinere kjente dansestiler og skape hybride-sjangre som; «tai-chi-linedance» og «stripballet». En Rekonstruering av allerede velkjente bevegelser og aktiviteter på ulike og av og til banale vis ble en bærebjelke for alle praksisene i The Village Practice.
Tine Semb fra Karmaklubb* som vi samarbeidet med på den diskursive delen av prosjektet snakker mye om det å skape hybride rom. Et udefinert rom som er i flyt, og som kan bevege seg mellom galleri, scenerom, samtale, klubb etc. Et rom hvor flere perspektiv og mennesker kan sameksistere. Hvordan opplever du at det aspektet knytter seg til vårt prosjekt? Er det en mangel på hybride rom i vårt eget felt?
LOUIS:
5/4 kl 16:30
Hmm, jeg har spekuleret lidt over dette med at bruge hybride rumsom beskrivelse, da jeg ofte oplever at det sættes i relation til queer. I udgangspunktet forstår jeg intentionen bag den kobling, men samtidig føler jeg at en hybrid bærer et løfte om at noget ”nyt” skal defineres gennem sammensætningen af forskellige komponenter. For mig er queer et begreb som hele tiden forandres i relation til tid - altså noget der aldrig etablerer sig eller kan defineres som noget andet end en form for konstant bevægelse.
På dette punkt havde jeg nok hellere beskrevet det som et behov for udefinerede rum. Altså rum som ikke er prædefinerede af en andens drivkraft, men som formes og tilpasses gennem den individuelle krops manifestation i en given kontekst. Her tænker jeg både i form af fysiske og diskursive rum. Og ja, det mener jeg at der er behov for.
Vi forsøgte os jo med den strategi i SU som grundlag for vores møde med udøverne og for produktionen af de fysiske opgaver. Altså det med at invitere dem ind i et ikke defineret rum. Vi havde nogle løse ideer, men som sådan ikke en forhåndsbestemt agenda for dagen. Jeg oplevede specielt at dette var nervepirrende. Som at ikke føle sig forberedt.
Vores tanke var jo at materialerne skulle udvikles på en måde hvor de kunne tilpasse sig hver enkelt udøver. En måde hvor de kunne lade sin krop manifestere sig, uden os som en slags koreografisk politi.
HARALD:
6/4 kl 00:26
Det er noe jeg liker med hybride rom. Jeg synes det forklarer hva et eventuelt udefinerbart rom kan inneholde. Det trenger ikke være et helt nytt sted eller materiale, men en hybrid av allerede eksisterende elementer. Ved å plassere forskjellige sammensetninger på et sted, kan man skape en “queering” av rom, gruppe og tankemønster. En strategi hvor vi ikke trenger å tenke så radikalt for å forandre oppfatninger eller skape en ny verden. Vi kan stokke om på biter og fragmenter som allerede eksisterer, og dermed skape potensialet for noe annet. En ny kropp, et nytt tanke- og handlingsmønster – en queer og skeiv kropp.
For meg handlet det “udefinerte” i materialet om intensjonen vi hadde i vår inngang til oppgavene. En praktisk, handlingsbasert tilnærming som ikke skulle lede til en større dramaturgisk utvikling eller en “spennende” dynamikk.
Hvis jeg skal støvsuge leiligheten, så vil handlingen være å støvsuge. Fysisk kan jeg støvsuge raskt, hardt, mykt eller sakte etter behov, men jeg vil fortsatt støvsuge. Når jeg er ferdig vil jeg slutte, skru av støvsugeren og gjøre noe annet. Banalt forklart var dette metoden vi brukte i det meste av arbeidet, og som et biprodukt skapte det materialer som ikke "gikk noe sted" eller som ikke nødvendigvis hadde en transformativ kraft og utvikling.
Jeg opplever at det resulterte i en forsterket følelse av forestillingen som et arbeidsrom. Et fellesskap hvor vi som gruppe jobbet konsekvent med våre ulike praksiser. Et arbeid som ikke bare ble utført for å demonstrere noe performativt eller entransformasjon av kroppen for tilskuerne, men et kollektivt rom som publikum fikk ta del i, observere og erfare: altså de ulike praksisene som var viktige for oss. Et sted hvor også det fysiske rommet åpnet opp for en nedbrytning av hierarkiet mellom tilskuer og utøver.
Et scenerom, et åpent landskap, som var malt hvitt, taklys på, og fritt frem for å gå dit man ønsket, med forskjellige sitte- og liggestasjoner.
LOUIS:
6/4 kl 18:46
Ja, og for at skabe potentialet for noget andet, tænker jeg at det var essentielt at vi blev i “arbejdsrummet” hele vejen. At vi insisterede på at forestillingen ikke skulle cementere sig som bare ét resultat. Men at vores praksis blev “forestillingen”, i stedet for en forestilling som et resultat af en praksis. Dette tillod en mere flydende form i relation til strukturelle og koreografiske ændringer fra dag til dag.
Det kan man jo selvfølgelig diskutere om vi klarede eller ikke.
Haha, det er et fint eksempel med støvsugeren.
SU tog jo form som en (næsten) helt fri struktur for hver enkelt udøver. Der var mange guidelines, fælles projekter og enkelte holdepunkter i relation til musikken og tid. Men muligheden for at afvige fra disse var altid tilstedeværende, og en fast del af samtalen. Personligt oplevede jeg at disse metoder og strategier åbnede op for en arbejdskultur og nogen koreografiske og sociale strukturer der gik mig som udøver mere i møde, og ikke bare blev endnu et sted hvor jeg måtte tilpasse mig omgivelserne. Et af vores store ønsker var jo at få teateret til at føles mere inkluderende. At skabe et mindre formelt rum hvor ting tager form efter dagen, personerne og kroppene der okkuperer rummet.
Jeg tænker ikke at vores strategier og metoder i SU skal ses som konkluderende eller som en generel løsning på noget. For mig handlede SU mere om at teste alternative arbejdsstrukturer og at undersøge andre tilstande for produktion, specielt indenfor institutionelle rammer.
HARALD:
7/4 kl 15:11
Enig, enig!
Håper vi får jobbet mer med gruppen. Savner dem!
Harald Beharie og Louis Schou-Hansen
Harald og Louis er begge dansere og koreografer basert i Oslo. De er venner, kolleger og har i de seneste år vært opptatt av spennet mellom dans, koreografi og identitetspolitikk. Gjennom en interseksjonell praksis har deres fokus vært å destabilisere generiske, kjønnslige narrativ og undersøke potensialet for alternative fremtider.
Shine Utopians(SU*)var et fire-dagers program initiert og arrangert av Harald og Louis på Dansens Hus Oslo i november 2019. Shine Utopiansinkluderte en helaftens forestilling, seminarer, konserter og fester, samt andre sosiale arrangementer.
Fremfor å annonsere og invitere publikum til en “konvensjonell” forestilling, ble de i stedet invitert som gjester til å besøke et nytt lille samfunn under tittelen “Shine Utopians - The Village Practice”. Dette ble gjort som et forsøk på å endre et typisk historisk narrativ i publikums møte med teateret, og gjennom dette forberede dem på en mindre passiv, mer deltakende og fri rolle.
Under CoVid-19 og sosial isolasjon har Harald og Louis hatt en løpende mailkorrespondanse hvor de beskriver og reflekterer over den samfunnskritiske praksisen.
The Village Practiceble utført av fire profesjonelle dansere og ni amatører, og bestod av en rekke konkrete fysiske praksiser, som strakk seg fra hverdagslige aktiviteter til umulige fysiske oppgaver som bl.a. “Symmetrisk Line Dance Ballet”, “Umulige balanser” og “Jazz Butoh” etc. De fleste av oppgavene var kollektive praksiser, hvor omsorg, samarbeid og forhandling var sentralt i arbeidet.
LOUIS:
25/3 kl 21:09
Hey,
Min motivation og inspiration er generelt lidt udfordret her under lock-down, og samtidig begynder jeg at føle rastløsheden og klaustrofobien snige sig ind. Måske det bare er bedst at begynde denne tråd nu, så ser vi hvor den fører os hen.
Et emne der var mindre dominerende i diskussionen med publikum under SU-dagene på Dansens Hus var The Village Practice. Måske den er interessant at snakke lidt om. Specielt siden du og jeg
med det samme gik videre ind i andre projekter, og egentligt ikke har haft tid til at bearbejde det vi brugte tiden på i processen med udøverne.
Det hjælper sikkert at begynde lidt konkret. Kan du lægge ud med at skrive lidt om vores første dag med udøverne i Oslo på Rom For Dans? Eventuelt bare beskriv dagen som du husker den?
HARALD:
27/3 kl 01:05
Hei!
Wææ, sliter litt med samme motivasjon selv. Alt er så usikkert fremover og alle planer er utsatt eller avlyst. Det er på en måte fint at man blir tvunget til å ta et pust i bakken. Samtidig føler jeg det er så mange som er tusen ganger mer aktive nå enn før. Sett bort fra det ustabile økonomiske farvannet, er vel dette en mulighet til å endelig bruke litt tid på å reflektere og undre, uten å måtte produsere noe eller dele alt med alle?
Uansett, ja! Den første dagen i studio med utøverne fra Oslo, eller statistene som vi kalte dem før vi møtte dem, var en nervepirrende dag. Det var første gang vi skulle prøve ut våre kroppslige idéer og praksiser på andre mennesker. I denne kontekst var de fleste uten dansetrening, amatører om du vil. Allerede fra vår åpne invitasjon gjennom Dansens Hus fikk vi så mange fine henvendelser. En invitasjon om å skape et nytt samfunn, hvor vi kunne utforske og bryte fysiske mønstre knyttet til binære forventninger som samfunnet og verden har om våre kropper. Sammen skulle vi skape en annen verden, en "queer kropp", en flytende kropp, og øke forståelsen av hvordan vi opererer, forstår, sanser og agerer. Tanker og idéer som lå de påmeldte tett till hjerte. Det føltes derfor som potensialet var stort for at prosjektet kunne bli fruktbart allerede før første møte i studio.
Jeg har problemer med å skille alle dagene fra hverandre. Men jeg husker at sammensetningen av folk kjentes så utrolig rar og riktig. Det var en moms-advokat, en Qi gong-instruktør, studenter, en arkitekt, en Nav-arbeider, en massør med flere. Vi startet ganske “hands on”, med en rask oppvarming, og så inn i noen fysiske oppgaver. Metodene vi brukte i oppgavene var veldig åpne, men de var alltid konkrete, og besto ofte av en enkel handling, en utfordring eller et gjøremål. Samtidig kunne vi legge inn forstyrrende elementer eller “divergenter” som kunne forandre fokuset, og vri materialet og handlingen over til noe mer ukontrollerbart. For mange var den første oppgaven,
«klatrestativet», allerede et forstyrrende og nytt element i seg selv. Oppgaven bestod av en kontinuerlig klatring på hverandre over en viss tid, til man fysisk ikke klarer mer.
Noe jeg husker best var da vi gikk “walks” (en sakte rytmisk catwalk) for første gang sammen. Det var så utrolig teit og trivielt, men samtidig så sårt, fordi vi alle slet med å få det til. Jeg tror de første dagene handlet mest om å bryte ned barrierer og begrensinger, at alle fysiske utløp hadde verdi uansett om det var imponerende, bra, stygt eller mislykket.
Hvordan opplevde du at prosjektet utviklet seg i løpet av uken? Min følelse var at det skjedde en transformasjon i arbeidet. Prosjektet bestemte hva det skulle være, og fikk sin egen autonome motor, og vilje.
LOUIS:
28/3 kl 00:37
Ja, jeg husker også den uge som transformerende. Det var vel egentlig der vi forstod at kernen i arbejdet og det der senere blev til The Village Practice, krævede at vi skulle lære en ny form for sameksistens på kort tid, dårlig plads og senere skabe rum for at inkludere gæster i det her underlige lille samfund.
I den sammenhæng kan jeg godt lide at du nævner at det føltes sårbart. Den kollektive sårbarhed blev pludselig så essentiel i arbejdet. Det at arbejde med umulige fysiske opgaver som ingen kan eller vil mestre, tvang os ud af nogle mentale og kropslige mønstre som vi har brugt hele livet på at sætte os fast i. At nulstille vores kundskab som individ i en gruppe og opleve en fælles sårbarhed i relation til vores kolleger, åbnede op for en mere radikal, kollektiv forståelse af empati og solidaritet.
Jeg savner generelt mere af det i feltet vi arbejder i. Mere empati og solidaritet. Jeg oplever at vi er gode til at ville det, men at praktisere det er en anden sag. Har nok også selv lidt at gå på der.
Der er behov for flere rum til at teste og fejle, og at snakke om det at fejle som noget produktivt og positivt.
Det mest vellykkede ved SU for mig var at vi formåede at fejle. Denne tilgang tillod os at begynde en dekonstruktion af det vi troede var egne valg og handlinger, og derefter sætte ting sammen på nyt. Ikke med et mål om noget ”autentisk”, men med en større grad af bevidsthed.
Med det mener jeg ikke at SU fejlede, men at iscenesættelsen af det vi fysisk ikke formår var en stor del af projektet ogThe Village Practice.
Giver det mening?
HARALD:
31/3 kl 00:12
Er helt enig i det du skriver om empati og solidaritet. Det å tillate seg selv å feile er så viktig. Å tørre å stå i det som til tider kan oppleves som patetisk, det man ikke kan ta fatt i eller forstå ved første øyekast.
SU utviklet seg som en storm som tok oss alle med, et felles momentum hvor den kollektive innsatsen i de forskjellige praksisene ga prosjektet betydning og gjorde det viktig for alle involverte. Selv om vi hadde helt forskjellige utgangspunkt i inngangen til arbeidet med våre egne kropper og erfaringer i å jobbe fysisk sammen med andre, opplevde jeg en ærlighet og transparenthet innad i gruppen, i alle valgene og forsøkene vi gjorde sammen i Village Practice.
I prosessen med SU måtte vi alle gjennom en form for re-programmering av kroppen og vår egen vilje. Premissene for prosjektet var tydelige før vi begynte - vi skulle oppløse noe tillært - vi skulle alle bli "frigjort" fra en kjønnet og binær verden. Frigjøringen av kroppen endte for meg opp med å handle om en frigjøring av en kollektiv kropp, en kollektiv idé og tankegang rundt hvordan vi tar valg og forvalter kroppen. En dekonstruering av tanke-hierarkier knyttet til å jobbe med kroppen og hva vi gir verdi. Hvilke kropper vi gir verdi. Hvilken kroppslig kunnskap vi gir verdi.
LOUIS:
1/4 kl 23:22
Der er noget interessant i det at snakke om det kollektive, en frigjort kropog hvad det betyder i denne kontekst.
Jeg er en del af en kultur der har lært mig specifikke ting. I min kontekst er det en hvid, vestlig kultur og historie. Som en del af denne kultur, eller dette kulturelle kollektiv om man vil, er min krop og min forståelse af min krop blevet formet over tid og gennem mine erfaringer. På den måde kan man vel sige at jeg er en del af en kollektiv krop. Jeg tror aldrig at vi slipper udenom dette, og jeg tror heller
ikke nødvendigvis at det ville være sundt. I så fald ville det betyde at jeg skulle ”skabe” mig selv, uden hjælp.
For mig var en del af kernen i SU en læring i at navigere i forståelsen af os selv som en del af en kultur og et større økosystem.
Problemet er at vores kulturelle læring ofte ignorere vores egne interesser, fysiske behov og drivkraft. Jeg vil lære at være bevidst, og jeg vil lære at navigere i den kulturelt kollektive struktur som jeg er en del af. Det betyder ikke at mit mål er at blive et autentisk menneske eller at jeg skal skabe noget originalt. Men det betyder at jeg vil forme min krop og min forståelse for bevægelse, med en større bevidsthed end det jeg blev tilladt i min opvækst, specielt i min træning som danser.
For mig forsøgte vi i SU at omfavne ideen om os selv som en del af et større system, samtidig som projektet beder om en forøget individuel bevidsthed.
Hvordan ræsonnerer det for dig?
HARALD:
5/4 kl 13:05
Ja!
Noe jeg synes var spennende i prosjektet, var hvordan vi brukte utopien som en metode for å jobbe mot denne “frigjorte” og kollektive kroppen. I en tradisjonell danse-kontekst jobber man allerede med utopier som metode til en viss grad. Utopien om én spesifikk trent kropp i den teknikken, sjangeren eller “ideologien” man praktiserer dans i. Mens i SU benyttet vi oss av utopien i et større perspektiv, ikke bare som et kroppslig mål, men som en kollektiv samfunnsutopi på et strukturelt nivå. Finnes det nye måter for samvær, nye måter å eksistere sammen, nye måter å anvende den individuelle og kollektive kroppen som ikke kan leses i et binært spekter? I en form for bevisst naivitet som benytter det umulige og uoppnåelige til å åpne opp for det mulige.
Sammen erfarte vi at man kan rekonstruere egne tanker og bevegelsesmønstre gjennom å forløse og demontere våre egne forventninger til hvordan vi skal bevege oss, hvilken tilnærming vi har til bevegelse og hvilke kropper vi beveger oss sammen med. At vi for eksempel kunne skape en ny forståelse og handlingsmønstre ved å dekonstruere kjente komponenter og sette dem sammen
igjen. Kombinere kjente dansestiler og skape hybride-sjangre som; «tai-chi-linedance» og «stripballet». En Rekonstruering av allerede velkjente bevegelser og aktiviteter på ulike og av og til banale vis ble en bærebjelke for alle praksisene i The Village Practice.
Tine Semb fra Karmaklubb* som vi samarbeidet med på den diskursive delen av prosjektet snakker mye om det å skape hybride rom. Et udefinert rom som er i flyt, og som kan bevege seg mellom galleri, scenerom, samtale, klubb etc. Et rom hvor flere perspektiv og mennesker kan sameksistere. Hvordan opplever du at det aspektet knytter seg til vårt prosjekt? Er det en mangel på hybride rom i vårt eget felt?
LOUIS:
5/4 kl 16:30
Hmm, jeg har spekuleret lidt over dette med at bruge hybride rumsom beskrivelse, da jeg ofte oplever at det sættes i relation til queer. I udgangspunktet forstår jeg intentionen bag den kobling, men samtidig føler jeg at en hybrid bærer et løfte om at noget ”nyt” skal defineres gennem sammensætningen af forskellige komponenter. For mig er queer et begreb som hele tiden forandres i relation til tid - altså noget der aldrig etablerer sig eller kan defineres som noget andet end en form for konstant bevægelse.
På dette punkt havde jeg nok hellere beskrevet det som et behov for udefinerede rum. Altså rum som ikke er prædefinerede af en andens drivkraft, men som formes og tilpasses gennem den individuelle krops manifestation i en given kontekst. Her tænker jeg både i form af fysiske og diskursive rum. Og ja, det mener jeg at der er behov for.
Vi forsøgte os jo med den strategi i SU som grundlag for vores møde med udøverne og for produktionen af de fysiske opgaver. Altså det med at invitere dem ind i et ikke defineret rum. Vi havde nogle løse ideer, men som sådan ikke en forhåndsbestemt agenda for dagen. Jeg oplevede specielt at dette var nervepirrende. Som at ikke føle sig forberedt.
Vores tanke var jo at materialerne skulle udvikles på en måde hvor de kunne tilpasse sig hver enkelt udøver. En måde hvor de kunne lade sin krop manifestere sig, uden os som en slags koreografisk politi.
HARALD:
6/4 kl 00:26
Det er noe jeg liker med hybride rom. Jeg synes det forklarer hva et eventuelt udefinerbart rom kan inneholde. Det trenger ikke være et helt nytt sted eller materiale, men en hybrid av allerede eksisterende elementer. Ved å plassere forskjellige sammensetninger på et sted, kan man skape en “queering” av rom, gruppe og tankemønster. En strategi hvor vi ikke trenger å tenke så radikalt for å forandre oppfatninger eller skape en ny verden. Vi kan stokke om på biter og fragmenter som allerede eksisterer, og dermed skape potensialet for noe annet. En ny kropp, et nytt tanke- og handlingsmønster – en queer og skeiv kropp.
For meg handlet det “udefinerte” i materialet om intensjonen vi hadde i vår inngang til oppgavene. En praktisk, handlingsbasert tilnærming som ikke skulle lede til en større dramaturgisk utvikling eller en “spennende” dynamikk.
Hvis jeg skal støvsuge leiligheten, så vil handlingen være å støvsuge. Fysisk kan jeg støvsuge raskt, hardt, mykt eller sakte etter behov, men jeg vil fortsatt støvsuge. Når jeg er ferdig vil jeg slutte, skru av støvsugeren og gjøre noe annet. Banalt forklart var dette metoden vi brukte i det meste av arbeidet, og som et biprodukt skapte det materialer som ikke "gikk noe sted" eller som ikke nødvendigvis hadde en transformativ kraft og utvikling.
Jeg opplever at det resulterte i en forsterket følelse av forestillingen som et arbeidsrom. Et fellesskap hvor vi som gruppe jobbet konsekvent med våre ulike praksiser. Et arbeid som ikke bare ble utført for å demonstrere noe performativt eller entransformasjon av kroppen for tilskuerne, men et kollektivt rom som publikum fikk ta del i, observere og erfare: altså de ulike praksisene som var viktige for oss. Et sted hvor også det fysiske rommet åpnet opp for en nedbrytning av hierarkiet mellom tilskuer og utøver.
Et scenerom, et åpent landskap, som var malt hvitt, taklys på, og fritt frem for å gå dit man ønsket, med forskjellige sitte- og liggestasjoner.
LOUIS:
6/4 kl 18:46
Ja, og for at skabe potentialet for noget andet, tænker jeg at det var essentielt at vi blev i “arbejdsrummet” hele vejen. At vi insisterede på at forestillingen ikke skulle cementere sig som bare ét resultat. Men at vores praksis blev “forestillingen”, i stedet for en forestilling som et resultat af en praksis. Dette tillod en mere flydende form i relation til strukturelle og koreografiske ændringer fra dag til dag.
Det kan man jo selvfølgelig diskutere om vi klarede eller ikke.
Haha, det er et fint eksempel med støvsugeren.
SU tog jo form som en (næsten) helt fri struktur for hver enkelt udøver. Der var mange guidelines, fælles projekter og enkelte holdepunkter i relation til musikken og tid. Men muligheden for at afvige fra disse var altid tilstedeværende, og en fast del af samtalen. Personligt oplevede jeg at disse metoder og strategier åbnede op for en arbejdskultur og nogen koreografiske og sociale strukturer der gik mig som udøver mere i møde, og ikke bare blev endnu et sted hvor jeg måtte tilpasse mig omgivelserne. Et af vores store ønsker var jo at få teateret til at føles mere inkluderende. At skabe et mindre formelt rum hvor ting tager form efter dagen, personerne og kroppene der okkuperer rummet.
Jeg tænker ikke at vores strategier og metoder i SU skal ses som konkluderende eller som en generel løsning på noget. For mig handlede SU mere om at teste alternative arbejdsstrukturer og at undersøge andre tilstande for produktion, specielt indenfor institutionelle rammer.
HARALD:
7/4 kl 15:11
Enig, enig!
Håper vi får jobbet mer med gruppen. Savner dem!